Singel og katatoni

Forrige uke var jeg hos en kunde hvor vi kom i prat om hester som går inn i noe jeg har pleid å kalle ‘smertebobler’ – dvs at de har gått med så mye vondt over en viss tid at de rett og slett virker totalt uimottagelig for både berøring, behandling  og inntrykk utenfra. Når smerten er fjernet får jeg normale utslag på berøring/behandling og de er mer ‘med’ på hva som skjer i omgivelsene rundt dem igjen. Det som var interessant var at hun som eier stallen er sykepleier og hun overhørte samtalen vår. Hun sa at det kan ligne på noe de kaller katatoni i humanmedisinen. 

I kveld da jeg stod og lagde meg en pizza som lørdagskveld-kos… så filosoferte jeg over akkurat dette, og kom til å tenke på at det ligner litt på andre tilstander vi befinner oss i gjennom livet. Tilstander som vi holder ut akkurat fordi vi rett og slett på en måte blokkerer ut følelsene. Jeg har vært gjennom noen sånne tilstander tidligere i livet mitt. Sikkert ikke i nærheten like alvorlige som andre har vært gjennom, men uansett  noe som har preget min tilnærming til hverdagen. 

For meg er også tilstanden ‘singel’ en slik tilstand. Jeg er i utgangspunktet laget til for å ‘være to’. Jeg er skikkelig dårlig på å være singel, og har aldri likt den fasen hvor man må gå inn i nye forhold. Jeg har nok spenning i hverdagen min slik at mitt mål med å være i forhold har alltid vært basert på en stort ønske om trygghet, harmoni og gjensidig glede. 

Så for meg har de siste årene i singel tilværelse vært litt katatonisk. Det har gått bra. Jeg husker fortsatt første gangen jeg orket å lage pannekaker til ‘bare’ meg selv – i februar 2018. Det satt langt inne. Pannekaker, som er den ultimate familie-‘treaten’ – det man står og steker mens noen sitter og venter og spiser dem mens jeg står og steker dem.

Jeg har også funnet måter å overleve kveldene på ved å finne på ting for å slippe å sitte i sofaen. Sofaer er også en av de tingene som er laget til for familielivet 😌

Jeg har hatt noen korte forhold som aldri har kunnet være noe mer enn korte forhold. Hele tiden har jeg følt at jeg har vært ‘utenfor’ meg selv.

Men så skjer det plutselig at man møter noen som vekker de opprinnelige drømmene igjen, en person som bare plutselig er alt det livet egentlig handler om – da blir plutselig livet som singel ikke lenger bare en tilstand av å være alene. Det er da ensomheten virkelig slår tilbake. Bare det å lage en pizza virker som noe helt idiotisk ting å lage til seg selv.  Men det er uansett herlig å få lov til å være forelsket igjen, selv om det er litt smertefullt å kjenne på ensomheten noen ganger. Da kjenner jeg i alle fall at det er liv igjen i meg 🥰🌹✨🙏🏻